Asperger, Autisme, Adhd, Add,Tourettes, Bipolar: Informasjonslinker/artikler om AS/ASD, ADHD/ADD, Tourettes Syndrom og Bipolar

13 Jan 2010

by admin

Informasjonsside

Side om kort forklart hva Autisme, Asperger, Tourettes Adhd og bipolar lidelse er – hentet fra wikipedia

Autisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Autisme Klassifikasjoner og eksterne ressurser
ICD-10 kode:	F84.0
ICD-9 kode:	299.0
OMIM	209850
DiseasesDB	1142
MedlinePlus	T153
eMedicine	ped/1780

Autisme er en samlebetegnelse for beslektede typer gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (GUF). Vanlige symptomer på autisme er dårlige sosiale og kommunikative evner, ofte kombinert med monoman adferd og snevre interesser. Ved vanlig autisme er problemene så tydelige at omgivelsene som regel oppdager symptomene før tre års alder. Tilstanden er tre til fire ganger så vanlig hos gutter enn hos jenter. Autisme antas i all hovedsak å være kronisk. Behandling har ikke fokus på å kurere autisme, men på tilpasning og tilrettelegging av miljøet for pasienten og omgivelsene. Ved hjelp av atferdsterapeutiske teknikker kan mennesker med autisme lære ferdigheter som øker tilpasning og funksjonsnivå.

Symptomer på autisme varierer fra person til person. Noen autister er betydelig psykisk utviklingshemmet, mens andre er forholdsvis høytfungerende, med normale intellektuelle evner.

Autismespekteret [rediger]

Siden symptomene varierer så sterkt, bruker man ofte autismespekteret, som en samlebetegnelse for de ulike typene autisme. I engelskspråklig litteratur brukes ofte forkortelsen ASD som står for Autism Spectrum Disorders.

Autisme er antatt å være tilstede fra fødselen av og oppdages ofte i løpet av de tre første leveårene. Et unntak fra dette er Aspergers syndrom, hvor man som regel må vente til barnet er i skolealder før det er mulig å stille en diagnose. Ved Aspergers syndrom foreligger det ikke noen generell svekkelse i språklig eller kognitiv utvikling på samme måte ved autisme. For voksne med ASD-diagnose blir autisme-asperger et kunstig skille, som går på hvordan man utvikler språk som barn. Som voksen blir et bedre skille om det foreligger psykisk utviklingshemming eller ikke.

Man har etter hvert fått økende innsikt i sammenhengen mellom ASD og andre kognitive forstyrrelser inklusive Landau-Kleffner syndrom.

Se også [rediger]

Eksterne lenker [rediger]

Helsebibliotekets sider om barne- og ungdomspsykiatri

[skjul]

Helsemessige forbehold

Du bør aldri bruke informasjon fra Internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan ha utilsiktet effekt.

Denne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Autisme»

Kategorier: Psykologi | Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser

Skjulte kategorier: Stubber 2010-01 | Medisinstubber | Viktige stubber

Visninger

Personlige verktøy

Søk

prosjekt

utskrift

Verktøy

Andre språk

**************************************************

Aspergers syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Asperger)

Gå til: navigasjon, søk

Aspergers syndrom Klassifikasjoner og eksterne ressurser
ICD-10 kode:	F 84.5
ICD-9 kode:	299.8
DiseasesDB	31268
MedlinePlus	T3673
eMedicine	med/3202

Aspergers syndrom (termene Asperger syndrom, AS, aspergers eller asperger benyttes i mer uformelle sammenhenger for samme tilstand) er en medfødt utviklingsforstyrrelse eller nevrologisk betinget personlighetsvariant hos mennesker som kan ha vansker med sosial omgang og kommunikasjon. Disse menneskene kan også ha uvanlige evner eller kunnskaper innen visse områder eller fag. Aspergers syndrom kjennetegnes ved milde autistiske trekk, og kalles ofte høytfungerende autisme. Tilstanden skiller seg fra barneautisme ved at personene utvikler språk til normal tid. Denne personlighetstypen ble først beskrevet vitenskaplig av den østerrikske legen Hans Asperger i 1944, og syndromet ble oppkalt etter ham i en engelsk fagartikkel i 1981.

Aspergers syndrom gjør seg vanligvis synlig fra rundt treårsalderen, men en må som regel vente til barnet er i skolealder før det er mulig å stille en diagnose. Barnet kan vise liten evne til å kommunisere med jevnaldrende, vanskeligheter med å mestre brudd på rutiner, tilsynelatende mangel på eller overdreven empati og innlevelsesevne, spesielle, altoppslukende interesser, repetitiv atferd og fikseringer. Disse trekkene kan opptre i større eller mindre grad gjennom hele livet, selv om problemene knyttet til dem ofte blir mindre i voksen alder. Mennesker med Aspergers syndrom kan likevel oppleve vanskeligheter på skolen, i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger. Som hos andre vil tilpasning til samfunnet variere stort med personlige og miljømessige faktorer. Aspergers syndrom kan derfor bare kalles en lidelse hvis personen eller de nære omgivelsene lider under denne tilstanden. Som regel er det først da det blir aktuelt å gjøre en utredning og eventuelt stille en diagnose.

Innhold

[skjul]

Kjennetegn

Asperger syndrom er en diagnose innen autismespekteret. Personer med asperger kan ha én eller flere av følgende funksjonsvansker:

Begrenset evne til sosial omgang, særlig med jevnaldrende.
Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andre forventninger.
Spesielle og begrensede interesser.
Uvilje mot endring i omgivelser og rutiner.
Kommunikasjonsproblemer og forståelsesvansker som for eksempel vansker med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk.
Nedsatte motoriske evner (klumsethet)^[1] ^[2]

Mennesker med aspergers syndrom har ofte en ujevn evneprofil som gjør det vanskelig for omgivelsene å avgjøre hva personen klarer. Atferd og funksjonsnivå avhenger av generelt evnenivå, personlighet og de ytre omgivelsene.

Misforståtte personer

Personer med Aspergers syndrom skiller seg ikke utseendemessig fra andre, noe som gjør at det er vanskelig for omgivelsene å forstå deres avvikende atferd. De kan ha vansker med å sortere og prioritere når flere inntrykk og krav opptrer samtidig. De blir ofte misforstått og kan bli oppfattet som uhøflige eller uoppdragne. Til tross for normal intelligens, kan de ha store avvik når det gjelder:

Evne til å oppfatte andres perspektiv.
Evne til å organisere sin tilværelse, og til å finne alternative løsninger når ting ikke skjer som planlagt.
Evne til å få sammenheng og mening i sine opplevelser.

Dette fører først og fremst til kontaktproblemer med andre mennesker, men også til generelle tilpassingsproblemer og problemer med å klare hverdagens, skolens og yrkeslivets krav. De kan virke vanskelige fordi de er sårbare for stress, mas og kritikk.

Problemer på skolen

Mennesker med aspergers syndrom har ofte store problemer med skolegangen. Elever med aspergers syndrom vil ofte få problemer med gruppearbeid med andre elever. I enkelte tilfeller kan de selv ta kommandoen, og gjøre hele gruppearbeidet alene. Omtrent halvparten av dem som har aspergers syndrom kommer seg forholdsvis greit igjennom skolegangen, men det kreves at skolen har høy toleranse for alternative måter å løse utfordringer på. De trenger også, ifølge Wing (1992), lærere med personlige kvalifikasjoner som tålmodighet, empati og en god porsjon humor. God forståelse hos læreren om hva aspergers syndrom er, er en forutsetning for at en elev skal kunne få et best mulig opplæringstilbud (Knivsberg, A-M, 2000).

Forekomst og årsak

Problemene viser seg tidlig og preger personen gjennom hele livet. Forskningen viser at minst 3-5 per 1000 innbyggere kan ha diagnose innen autismespekteret^[3] ^[4]. Funksjonshemmingen er vanligere hos gutter enn hos jenter.^[5]. Årsaken er ikke klarlagt, men arvelige faktorer synes å være av betydning. Det er enighet blant forskere om at psykososiale faktorer eller spesielle opplevelser i barndommen ikke forårsaker Asperger syndrom.

Forekomsten av Asperger syndrom synes å ha økt de siste årene, og flere enn tidligere har fått diagnosen. Årsakene til økningen er ikke kjent. Blant annet har miljøgifter vært foreslått, men det er lite støtte til en slik hypotese. En annen forklaring er at hjelpeapparatet er mer oppmerksom på problemet og lettere oppdager tilstanden nå enn før. Samfunnet og skolen har også blitt mer krevende når det gjelder sosiale ferdigheter. Andre hevder at kjønnsmarkedet er større og at par der begge har aspergske trekk lettere finner hverandre og får barn som arver syndromet.

Behandling og prognose

En tidlig diagnose, informasjon til alle berørte, tilpassede krav og hjelp utgjør grunnpilarene i det langsiktige habiliteringsarbeidet. Kommunen har ansvar for å utarbeide individuell plan sammen med pasienten, pårørende og eventuelt spesialisthelsetjeneste. Med riktig hjelp i oppveksten kan mange etter hvert lære seg å fungere godt og ha et godt liv. En tidlig og målrettet hjelp kan redusere faren for at ungdommer og voksne med aspergers syndrom utvikler depresjoner og andre psykiske problemer som en reaksjon på omverdenen og dens krav.

Ferdighetstrening er foreløpig sett på som det beste tiltaket for å bedre livssituasjonene til personer med Asperger, selv om det i den seinere tid har kommet håp om hjelp fra medisiner.

Det er fra ung alder viktig å trene opp barn med aspergers syndrom til å takle hverdagslige problemer.

Siden det er de sosial egenskapene som skaper størst problemer, vil det være naturlig å tro at det sosiale er det viktigste å trene på. Sosial trening kan fungere til en viss grad, men det er viktig å opprettholde en balansegang med trenings også på lystbetonte områder, slik at de ikke føler seg krenket. Treningen gjøres ikke for å helbrede syndromet, men for å gjøre dagliglivet enklere å takle.

Den svenske psykiateren Christopher Gillberg skriver i sin bok Barn, ungdom og voksne med asperger syndrom at det i treningen av ungdom og voksne er absolutt nødvendig å respektere deres egne synspunkter og handlinger. Det er vesentlig at sosial trening ikke settes foran annen trening, og utvikling av andre talenter. Sosial trening gir en viss effekt på det sosiale, men trening innenfor andre områder er nødvendig for positive resultater i disse henseendene. Det er ofte gjennom spesielle talenter at elever med aspergers syndrom kan få best kontakt med andre, og utvikle sine sosiale egenskaper. Det er derfor viktig å gjøre alt for å oppdage barnets sterke sider og stimulere barnet til å utnytte dem best mulig.

Gillberg sier videre at elever med aspergers syndrom som er høyt begavet, bør gå i en klasse med vanlige elever. Et tett samarbeid mellom lærer og familien er viktig for at elevens skolesituasjon skal bli så bra som overhodet mulig. Mindre begavede bør samles i mindre undervisningsgrupper sammen med elever med liknende problemer.

Det er viktig å skape oversikt og forutsigbarhet i tilværelsen. Spesielt må nye og ukjente situasjoner forberedes nøye:

Forklar hva som skal skje, gjerne ved visuelle hjelpemidler.
Bruk konkret språk og unngå billedlig tale.
Forbered på at endringer kan skje, og hvordan det skal takles.

Opplæringen må ha et helhetlig og langsiktig perspektiv. Det må omfatte sosiale og praktiske ferdigheter i tillegg til ordinære skolefag. Opplæringen må ta utgangspunkt i den enkelte elevens interesser og sterke sider. Protester fra eleven skyldes oftest kommunikasjonsvanskene og bør ikke oppfattes som trass. Omformuler beskjeder heller enn å mase.

Spesielle evner

Kombinasjonen av et annerledes syn på verden, stor følsomhet, intelligens og ikke minst evne til konsentrasjon og fokusering kan også gi særlige begavelser, ofte preget av uvanlig arbeidskapasitet, originalitet og kreativitet. I flere tilfeller kan derfor Aspergers syndrom betraktes som en fordel, og en lang rekke kjente personer, særlig innen kunst og vitenskap, antas å ha eller å ha hatt syndromet eller sterke trekk av det.

Hvorfor kalles det Aspergers syndrom?

Den østerrikske barnelegen Hans Asperger publiserte i 1944 undersøkelser av en rekke barn med «autistiske» personlighetstrekk. Lorna Wing, en kjent engelsk barnepsykiater, introduserte i 1981 Aspergers arbeide i en banebrytende artikkel^[6] om en rekke studier av barn med lignende tilstander og brukte da begrepet Asperger’s syndrome^[7] . Aspergers syndrom beskrives ofte som autisme hos normalt begavede mennesker – iblant også som en autismelignende tilstand. Sammenlignet med autisme har Aspergers syndrom i alminnelighet en bedre prognose.

Litteratur

Gillberg, Christopher: Barn, ungdom og voksne med Asperger syndrom. Normale, geniale, nerder? Ad Notam Gyldendal AS 1998
Knivsberg, Ann-Mari: Elever med Asperger syndrom, SLF-info 2000

Skjønnlitteratur:

Nazeer, Kamran / Johansen, Knut (Oversetter): Inn med idiotene, eller Hvordan vi lærte å forstå verden (Selvbiografi). Pax 2007
Haddon, Mark / Steen, Ove (Oversetter): Den merkelige hendelsen med hunden den natten. Pax 2005

Referanser

^ Ehlers S, Gillberg C (1993). «The epidemiology of Asperger’s syndrome. A total population study». J Child Psychol Psychiat 34 (8): 1327–50. DOI:10.1111/j.1469-7610.1993.tb02094.x.
^ National Institute of Neurological Disorders and Stroke (NINDS) (31. juli 2007(2007-07-31 )). Asperger syndrome fact sheet. Besøkt 24. august 2007(2007-08-24 ). NIH Publication No. 05-5624.
^ Fombonne E, Tidmarsh L (2003). «Epidemiologic data on Asperger disorder». Child Adolesc Psychiatr Clin N Am 12 (1): 15–21. DOI:10.1016/S1056-4993(02)00050-0.
^ Fombonne E (2007). «Epidemiological surveys of pervasive developmental disorders». in Volkmar FR. Autism and Pervasive Developmental Disorders (2nd ed.). Cambridge University Press. pp. 33–68. ISBN 0-521-54957-4.
^ Mattila ML, Kielinen M, Jussila K et al. (2007). «An epidemiological and diagnostic study of Asperger syndrome according to four sets of diagnostic criteria». J Am Acad Child Adolesc Psychiatry 46 (5): 636–46. DOI:10.1097/chi.0b013e318033ff42.
^ Wing L (1981). «Asperger’s syndrome: a clinical account». Psychol Med 11 (1): 115–29. Besøkt 2007-08-15.
^ Baron-Cohen S, Klin A (2006). «What’s so special about Asperger Syndrome?» (PDF). Brain Cogn 61 (1): 1–4. DOI:10.1016/j.bandc.2006.02.002.

Se også

Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom»

Kategori: Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser

******************************************

Tourettes syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Tourettes)

Gå til: navigasjon, søk

Georges Gilles de la Tourette

Tourettes syndrom er en arvelig nevrologisk lidelse, som karakteriseres av motoriske tics og et eller flere vokale tics. Tics defineres som gjentatte, hurtige, plutselige, uventede, formålsløse, urytmiske og ufrivillige bevegelser. For at diagnosen Tourettes syndrom skal stilles må ticene ha startet før 18 års alder.

Sykdommen ble beskrevet i 1885 av den franske legen Georges Gilles de la Tourette, derav navnet.

Behandling av Tourettes syndrom fokuserer ikke på å fjerne symptomene, men å redusere dem til et håndterlig nivå. Det fins ingen legemidler laget spesielt for å behandle tics, men de medikamentene som har vist seg mest effektive i behandling av tilstanden, er i gruppen antipsykotika. I tilknytning til behandling er det for barn også viktig å skape et trygt miljø rundt barnet. En betydelig belastning for personer med Tourettes syndrom er omverdenens reaksjon på tics, og barn med Tourettes syndrom har lett for å bli mobbet på grunn av sin avvikende atferd.

Forekomst [rediger]

Mellom én og to prosent av befolkningen har Tourettes syndrom. Tilstanden finnes 3-4 ganger hyppigere hos menn enn hos kvinner; i noen undersøkelser av barn har man funnet opp til ti ganger så mange gutter som jenter. Mange av de som har syndromet vil aldri få stilt diagnosen, og en betydelig andel trenger ikke spesielle tiltak. Tidligere mente man at forekomsten var langt lavere, bare noen få promille, men bedre diagnostiseringsmetoder og -muligheter har ført til at man i større grad oppdager de mildere tilfellene.

Tourettes syndrom finnes hos mennesker fra alle etniske grupper. Det er forholdsvis få i Afrika, Sør-Amerika og de fattigere delene av Asia som har diagnosen. Det er ikke grunnlag for å tro at dette skyldes mindre hyppighet i befolkningen, men er snarere et uttrykk for betydelig underdiagnostisering.

Inndeling [rediger]

Personer med diagnosen deles gjerne inn i tre grupper:

Rent Tourettes syndrom: Hovedsakelig og nesten utelukkende motoriske og vokale tics
Omfattende Tourettes syndrom: Koprolali (trang til å si obskøne ord), ekkolali (trang til å gjenta det andre sier) og palilali (gjentagelse av ord eller setninger)
Komplekst Tourettes syndrom: Syndromet kombinert med andre diagnoser, særlig AD/HD, tvangsatferd eller tvangssyndrom, og ofte selvskading. Også personer med alvorlig psykoptaologi kan inkluderes i denne gruppen.

Ledsagertilstander [rediger]

Koprolali, ekkolali og palilali [rediger]

Koprolali, ufrivillig tendens til å si obskøne ord, blir i populærkulturen fremhevet som det vanligste symptomet på Tourettes syndrom. Dette bygger på en myte. Undersøkelser viser at mellom tretti prosent^[1] og færre enn ti prosent^[2] av de som har diagnosen har omfattende Tourettes syndrom med koprolali som et av symptomene. Relatert til dette er kopropraksi, som er en trang til å utføre obskøne bevegelser.

Man finner også sjeldne eksempler på koproleksi, trang til å skrive eller tegne obskøne ting. Dette arter seg som regel som obskøne ord mellom andre ord i en tekst, eller seksualiserte eller voldelige tegninger.

Ekkolali er trangen til å gjenta det andre sier, enten enkeltord, flere ord eller hele setninger. Dette fører til problemer i sosiale sammenhenger, der andre kan føle seg krenket eller latterliggjort og dermed støter personen med Tourettes syndrom fra seg.

Palilali er trangen til å gjenta et spesielt ord, en frase eller en setning. Også dette kan være belastende i sosiale sammenhenger.

Hypersensorisk dysfunksjon [rediger]

Et stort antall av tilfeller med Tourettes syndrom har en feilkanalisert neuronstrøm til og fra sansesenteret. Dette gjør at pannelappen mottar flere tusen ganger fler inntrykk enn normalt, dette gjør i sin tur utslag i forsterkede sanser som syn\hørsel\smak\luktesans. Den medisinske termen for denne tilleggs-diagnoseringen er «hypersensorisk dysfunksjon».

NOSI [rediger]

NOSI (non-obscene complex socially inappropriate behaviour, «sosialt upassende oppførsel som ikke er av obskøn karakter») betegner en atferd som ikke aksepteres i de fleste sosiale sammenhenger, selv om den ikke inneholder banning eller seksualisert språk eller handlinger. En viss andel av personer med Tourettes syndrom, muligens opp mot en tredjedel, føler en sterk trang til å fornærme andre. Dette kan ta form av negative kommentarer om utseende, vekt, rase og annet. Dette er særlig påvist hos voksne med Tourettes syndrom. Tilstanden fører til vansker på arbeidsplassen og i andre sosiale sammenhenger. I enkelte situasjoner kan tilstanden være direkte farlig, fordi andre kan bli kraftig provosert av det de tror er viljestyrte fornærmelser.

Mange av de som har tilstanden er i stand til å undertrykke trangen i de fleste situasjoner. Dette er svært krevende, og kan føre til at de har vanskelig for å fungere i kompliserte sosiale situasjoner fordi all konsentrasjon er rettet mot å kontrollere seg.

AD/HD [rediger]

AD/HD, det vil si oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitetslidelse, opptrer hyppig sammen med Tourettes syndrom. Undersøkelser tyder på at mellom femti og åtti prosent av personer med Tourettes syndrom også har AD/HD.

Ofte er det AD/HD som diagnostiseres først. Dette kan føre til at tilstanden behandles på galt grunnlag. Man mente tidligere at medisinering av AD/HD kunne ha en negativ effekt på Tourettes-symptomene. Nyere forskning kan tyde på at det enten ikke har noen innvirkning på dette, eller at det i en del tilfeller også kan dempe ticene. Det er en viss uenighet om dette blant forskere.

Det er uklart hvilken forbindelse det er mellom AD/HD og Tourettes syndrom. De tre hovedteoriene er:

De to tilstandene har samme genetiske årsak.
Det finnes to typer kombinasjon, en der de to tilstandene er uavhengige av hverandre og en hvor AD/HD er en sekundær tilstand.
Ren AD/HD og Tourettes syndrom med AD/HD er fenomenologisk helt forskjellige.

Det finnes også en fjerde teori, som går ut på at enkelte med Tourettes syndrom får samme symptomer som personer med AD/HD, uten at årsakene er de samme.

Tvangssyndrom [rediger]

Tvangssyndrom (OCD, obsessive-compulsive disorder) er en tilstand hvor tvangstanker utløser viljestyrte handlinger. Handlingene utføres for å nøytralisere tvangstankene, i mange tilfeller fordi man er redd for at noe fryktelig vil skje dersom man ikke utfører handlingen. OCD kan være svært vanskelig i sosiale sammenhenger, spesielt for voksne som oppfatter det som pinlig.

OCD opptrer svært ofte sammen med Tourettes syndrom, og det har blitt forsket på om de egentlig kan være to sider av samme sak. Sammensatte tics, det vil si tics som inkluderer flere handlinger eller kombinasjoner av vokale og fysiske utbrudd, minner sterkt om tvangshandlinger. Mellom førti og åtti prosent av de som har Tourettes syndrom har opplevd tvangstanker og utført tvangshandlinger.

Depresjon [rediger]

Depresjon er en nokså vanlig forekommende tilstand i befolkningen. Hos personer med Tourettes syndrom forekommer den oftere enn ellers, og spesielt er det utbredt blant voksne med tilstanden. Depresjonen kan i mange tilfeller være et resultat av at det er tungt å leve med en kronisk og stigmatiserende sykdom.

Angst [rediger]

Angst er nokså vanlig blant personer med Tourettes syndrom. Det er mulig at angst er en sekunærfølgetilstand til moderat og alvorlig Tourettes syndrom.

Raserianfall [rediger]

Omkring en tredjedel av de som har Tourettes syndrom opplever ukontrollerte raserianfall. De kommer plutselig, og ofte uten noen klar foranledning. Anfallene kan vare fra noen få minutter til en halv time. Det er sjelden mulig å kommunisere med personen under anfallet. Ødeleggelse av ting er vanlig. I noen tilfeller kan personen også angripe andre mennesker, som oftest dersom noen forsøker å gripe inn. Personen vet oftest ikke selv hva som har utløst anfallet, og er ulykkelig når anfallet er over.

Det ser ut til at raserianfall er spesielt vanlig blant personer med komplekst Tourettes syndrom, og det er mulig at de opptrer som følge av kombinasjonen Tourettes syndrom og AD/HD, eventuelt også andre diagnoser som opposisjonell atferdsforstyrrelse (ODD, oppositional defiant disorder)eller alvorlig atferdsforstyrrelse (CD,conduct disorder).

Selvskadende atferd [rediger]

Selvskadende atferd er ikke uvanlig blant personer med Tourettes syndrom. I en del tilfeller skjer det som en del av sammensatte tics Det kan for eksempel være gjentatte slag mot hodet eller mot harde gjenstander, ved trang til å berøre varme kokeplater, stirre mot sola så lenge at øynene tar skade av det eller lignende handlinger. Tics kan også i noen tilfeller være så kraftige at det oppstår muskel- eller skjelettskader.

Den manglende impulskontrollen som er hyppig blant personer med Tourettes syndrom kan også føre til skader idet man ikke følger vanlige forsiktighetsregler.

Man finner også selvskading i form av viljestyrte handlinger, fra det å påføre seg sår til selvmordsforsøk.

Andre vansker [rediger]

Lærevansker [rediger]

Tourettes syndrom er ikke knyttet til intelligens. Man finner både høyt begavede og psykisk utviklingshemmede med Tourettes syndrom. Lærevansker knyttet til Tourettes syndrom er allikevel hyppig forekommende. De ser i stor grad ut til å være knyttet til AD/HD.

Personer med tvangssyndrom vil ofte ha symptomer på lærevansker fordi de utfører ritualer. Under lesing kan det se ut til at en person med OCD leser svært sakte, mens det som egentlig skjer er at han må telle til et visst tall mellom hvert ord, lese hvert ord forlengs og baklengs eller utføre andre faste ritualer.

Tourettes syndrom kan også uten tilleggsdiagnoser skape en vanskelig læringssituasjon. Tics kan være så forstyrrende at det er vanskelig å fokusere på læring, spesielt dersom personen konsenterer seg om å undertrykke tics. Mange som har Tourettes syndrom har også hatt et vanskelig møte med skoleverket, fordi de har blitt utsatt for tvang for å fjerne avvikende atferd. Økt fokus på og kunnskap om tilstanden har ført til en bedring av dette, men fortsatt kan det gå lang tid før diagnose blir stilt og læreressurser blir utløst.

Motoriske vansker [rediger]

Mange som har Tourettes syndrom sliter med motoriske vansker. Det mest utbredte problemet er tics i armer, skuldre og ben som gjør det vanskelig å utføre visse handlinger.

Spesielt tunge perioder [rediger]

Personer med Tourettes syndrom opplever at tilstanden går i bølger. Spesielt tunge perioder inntreffer særlig i vinterhalvåret. Dersom omgivelsene ikke tilpasser seg til at personen i slike perioder kan ha dårlig søvnkvalitet på grunn av tics, være ekstra sliten på grunn av store og hyppige muskelrykninger og være nedstemt, vil situasjonen kunne oppleves som svært tung og vanskelig.

Referanser [rediger]

^ J.F. Leckman, D.E. Walker og D.J. Cohen, «Premonitory urges in Tourettes syndrome» i American Journal of Psychiatry 150, 98-102
^ Undersøkelse utført av R. Freeman på 5257 personer med diagnosen, referert i Gerd Strand, AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi.

Litteratur [rediger]

Gerd Strand (red.), AD/HD, Tourettes syndrom og narkolepsi, Fagbokforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-450-0103-1

Eksterne lenker [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Tourettes_syndrom»

Kategori: Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser

*******************************************************

Attention Deficit Hyperactivity Disorder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra ADHD)

Gå til: navigasjon, søk

Attention Deficit Hyperactivity Disorder Klassifikasjoner og eksterne ressurser
ICD-10 kode:	F90
ICD-9 kode:	314.0
OMIM	143465
DiseasesDB	6158
MedlinePlus	T152
eMedicine	med/3103

Attention Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD og AD/HD, er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Tilstanden kan arte seg på ulikt vis, men er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Den er medfødt og opptrer både hos barn og voksne, kvinner og menn. ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for Minimal Brain Dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra denne diagnosen. Man har riktig nok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.

Innhold

[skjul]

Betegnelser og diagnosekrav [rediger]

I dagligtale bruker man ofte betegnelsen ADHD om denne tilstanden, selv om man i norsk helsevesen bruker diagnosebetegnelsen Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet eller Hyperkinetiske forstyrrelser fra diagnosesystemet ICD-10. Diagnosen(e) kan stilles hvis en person har konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet. Trasslidelse, atferdsforstyrrelse, angstlidelser, tvangslidelse, søvnforstyrrelser og depressive lidelser forekommer ofte sammen med AD/HD. For å kunne stille diagnosen må symptomene ha vært tilstede i minst 6 måneder, de må ha debutert før 7 års alder, og det må ikke foreligge noen annen diagnose eller tilstand som bedre forklarer vanskene. Det kan være mange årsaker til konstentrasjonsproblemer, impulsivitet og hyperaktivitet hos barn, ungdom og voksne, og det kan derfor noen ganger være vanskelig å stille riktig diagnose raskt.

I Sverige brukes ofte betegnelsen DAMP, Deficits in Attention, Motor control and Perception, som inkluderer motorisk klossethet. Barn eller voksne som bare har oppmerksomhetsforstyrrelse og ikke hyperaktivitet, kan få diagnosen Attention Deficit Disorder (ADD).

Diagnostisering skjer vanligvis etter observasjoner, bruk av kartleggingsverktøy og ulike tester. Det er også under utredning vanlig å intervjue eller på annen måte innhente informasjon fra foreldre, lærere eller andre viktige personer rundt pasienten man mistenker kan ha ADHD.

Det er også utviklet tester på hodebevegelser, OPTAX, og øyebevegelser, Pavlidis test som har blitt benyttet som supplement til utredning av ADHD. ^[1]

Årsaker og symptomer [rediger]

Genetiske forhold, det vil si at forstyrrelsen går i arv, har sannsynligvis en svært stor betydning for utvikling av ADHD. Det har blitt påvist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel kan øke sannsynligheten for utvikling av ADHD. I noen tilfeller kan ADHD være assosiert med FAS (føtalt alkoholsyndrom) eller prematurhet (for tidlig født).

Vanskelige sosiale og/eller psykiske problemer hos eller rundt pasienten kan i betydelig grad være med på å forverre ADHD-tilstanden. Mange av pasientene får også påvist ulike søvnforstyrrelser, og må behandles for disse.

Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmisbruk. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske lidelser er også økt.^[2]

Epidemiologi [rediger]

Man regner med at 3-5 % av barnepopulasjonen i Norge har ADHD. Både gutter og jenter kan ha forstyrrelsen, men til nå er flere gutter diagnostisert enn jenter (ca 75% av de som får diagnosen er gutter). Diagnosen har historisk først og fremst blitt assosiert med barn og unge, da det viser seg at symptomene hos mange demper eller endrer seg med alder og modning ^{[trenger referanse]}. Mange voksne oppnår også bedring fordi de lærer seg mestringsstrategier. Allikevel finnes det mange voksne som har ADHD eller som får konstatert diagnosen først i voksen alder. Mange av disse vil ha nytte av medikamentell behandling.

Behandling [rediger]

Hovedmålsetningene med behandling er å redusere symptomene på ADHD, øke funksjonsnivået på viktige livsområder og hindre utvikling av nye problemer sekundært til ADHD. Som regel vil behandling omfatte en kombinasjon av flere tiltak samtidig: Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet.
En langvarig studie i USA (”MTA-studien”) viste at medikamentell behandling forbedrer symptomer og skoleprestasjoner hos barn med ADHD. Atferdsorientert behandling alene ga liten effekt, mens sedikamentell behandling og atferdsorientert behandling i kombinasjon ga best effekt.

Medisinering [rediger]

Medisiner for å behandle symptomene på ADHD er sentralstimulerende midler som Metylfenidat(Ritalin, Equasym/Equasym depot og Concerta), og atomoksetin (Strattera). I enkelte tilfeller benyttes også amfetaminsulfat (Dexamin). De tradisjonelle Ritalin-tablettene har en virketid på tre-fire timer, og må derfor tas flere ganger daglig. Depot-preparat fungerer slik at medisinen trekkes jevnlig ut av kapselen gjennom flere timer. Equasym depot har en virketid på ca 8 timer, og Concerta har virketid ca 12 timer.
Strattera har en virkemåte som likner mer på antidepressiva av SSRI-typen,og har derfor mer langvarig effekt.^[3]
I mange tilfeller vil behandling med Metylfenidat eller atomoksetin gi god symptomlindring også for tilleggslidelsene, men av og til kan det være nødvendig også å benytte mer spesifikke medikamenter for å avhjelpe disse.

Den kliniske erfaringen med metylphenidat strekker seg over mer enn 80 år, og en kjenner derfor godt til både effekt og bivirkninger av preparatet. Atomoksetin er et relativt nytt middel, og både effekt og bivirkningsprofil er derfor mer usikker. Det er kjent at medikamentet hos enkelte kan forårsake sjelden, men alvorlig leverskade.Det er derfor svært viktig å monitorere leverfunksjon med blodprøver den første tiden etter oppstart med medikamentet. Flere studier og klinisk praksis kan tyde på at Metylfenidat gir bedre symptomlindring ved sterk motorisk uro, mens atomoksetin kan gi tilstrekkelig effekt dersom konsentrasjon og/eller prosessering av informasjon er hovedproblemet.
Klonidin kan bedre symptomer på ADHD, sammenlignet med placebo, men vi vet ikke sikkert om forskjellen er av betydning for pasienten. Behandling med Klonidin kan medføre lav hjertefrekvens.

Medisiner som behandling av ADHD har lenge vært et kontroversielt tema. Forskningen bak medisinene er gjerne finansert av legemiddelfirmaer som har økonomiske interesser i å få medisiner mot denne lidelsen på markedet. Det er påvist at undersøkelser som er finansiert av legemiddelfirmaene, som ikke viser fordelaktig effekt av medisiner, mange ganger ikke blir publisert. Derfor kan det være grunn til å se på den påståtte gode effekten av medisinene med en viss skepsis. En såkalt signifikant effekt betyr at effekten er målbar og kan innebære at så få som 1-2 av 100 medikamentbrukere har gunstig effekt av medisinen. Da er det 98 -99 brukere som ikke har effekt. Flere meta-analyser som er gjort av de vanligste medikamentene mot ADHD, har ofte vist seg å ikke ha signifikant høyere effekt enn narremedisiner.

Siden ADHD over noen år er satt som diagnose på stadig flere pasienter med muligens lettere grader av sykdommen, vil medisinen fremstå som mindre virkningsfull og det er større fare for plagsomme, ikke akseptable bivirkninger. Dette er effekter som kan sees i forhold til de fleste tilstander med tilhørende behandlinger.

Psykoterapi [rediger]

Få, gode studier er gjennomført på psykologiske eller atferdsorienterte behandlinger. Derfor er det usikkert hvilken effekt disse har sammenlignet med eller i kombinasjon med medikamentelle behandlinger – med et unntak: Kombinasjonen av metylfenidat og atferdsterapi ser ut til å fungere bedre enn atferdsterapi alene for å redusere symptomer og endre atferd hos barn med ADHD.

Kosthold [rediger]

For noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen av ADHD, og et godt alternativ hvis man har fått påvist proteinintoleranse (hyperpeptiduri). Peptider (korte kjeder av aminosyrer) skapes når proteiner spaltes i fordøyelsesystemet. Man er ved proteinintoleranse ikke i stand til å bryte ned melke-proteinet kasein eller hvete-produkt-proteinet gluten. Den norske legen Karl Ludvig Reichelt har vært sentral i forskningen om peptidenes virkning i kroppen. Proteinintoleranse er også assosiert med andre diagnoser enn ADHD.

Noen rapporterer også å ha god virkning på ADHD-symptomer av å bruke omega-3 fettsyrer.

Fysisk aktivitet [rediger]

Fysisk aktivitet kan også ha en god effekt på ADHD-symptomer. Mange rapporterer at dette har en gunstig virkning på indre uro fysisk rastløshet.

Sosial ferdighetstrening [rediger]

Utvikling og styrking av sosiale ferdigheter kan være en viktig faktor for å mestre hverdagen med ADHD. Mange med ADHD kan ha avvikende eller svake sosiale ferdigheter som kan gjøre det vanskelig å få ønsket innpass i forskjellige netterverk.

Se også [rediger]

Referanser [rediger]

^ ADHD 0105
^ Fakta om ADHD Aftenposten 28. februar 2006
^ http://www.felleskatalogen.no/

Eksterne lenker [rediger]

Litteratur [rediger]

Spesialnummer av tidsskriftet Clinical Psychology Review fokuserer på ADHD. Omfatter følgende artikler: Neuropsychological functioning in people with ADHD across the lifespan by L. Seidman, Evidence-based psychosocial treatments for children and adolescents with ADHD by A. Chronis, H. Jones and V. Raggi, et al.
Barkley, Russell A. Take Charge of ADHD: The Complete Authoritative Guide for Parents (2005) New York: Guilford Publications.
Bellak L, Kay SR, Opler LA. (1987) “Attention deficit disorder psychosis as a diagnostic category”. Psychiatric Developments, 5 (3), 239-63. PMID 3454965
Carey,Benedict Debate Over Children and Psychiatric Drugs
Conrad, Peter Identifying Hyperactive Children (Ashgate, 2006).
Green, Christopher, Kit Chee, Understanding ADD; Doubleday 1994; ISBN 0-86824-587-9
Hanna, Mohab. (2006) Making the Connection: A Parent’s Guide to Medication in AD/HD, Washington D.C.: Ladner-Drysdale.
Joseph, J. (2000). “Not in Their Genes: A Critical View of the Genetics of Attention-Deficit Hyperactivity Disorder”, Developmental Review 20, 539-567.
Kelly, Kate, Peggy Ramundo. (1993) You Mean I’m Not Lazy, Stupid or Crazy?! A Self-Help Book for Adults with Attention deficit Disorder. ISBN 0-684-81531-1
Matlen, Terry. (2005) “Survival Tips for Women with AD/HD”. ISBN 1-886941-59-9
Ninivaggi, F.J. “Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder in Children and Adolescents: Rethinking Diagnosis and Treatment Implications for Complicated Cases”, Connecticut Medicine. September 1999; Vol. 63, No. 9, 515-521. PMID 10531701
Timimi, Sami. (2005) Naughty Boys: Anti-Social Behaviour, ADHD and the Role of Culture London Palgrave McMillan ISBN 1-4039-4511-X

[skjul]

Helsemessige forbehold

******************************************************************

Bipolar lidelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Bipolar)

Gå til: navigasjon, søk

Bipolar affektiv lidelse Klassifikasjoner og eksterne ressurser
ICD-10 kode:	F 31.0
ICD-9 kode:	296

Bipolar lidelse er en psykisk lidelse der det karakteristiske er at personen opplever store svingninger i stemningsleiet, i form av forskjellige kombinasjoner av depresjon, mani, hypomani og blandede episoder. Tilstanden er klassifisert som en psykisk lidelse i det offisielle diagnosesystemet ICD-10. Stemningssvingningene vil ofte gi betydelig ubehag for pasienten og pårørende. Bipolar lidelse vil også ofte redusere evnen til over tid å fungere godt sosialt, i utdanning eller i arbeid. Det er et krav til diagnosen at svingningene i stemningsleiet ikke skyldes inntak av medisiner, rusmidler eller av somatisk sykdom.

I en manisk periode kan pasienten miste normale begrensninger og kan gjøre flere dyre innkjøp som ville være uaktuelle normalt for personen. Mange har ødelagt økonomien sin ved kjøp av hus, bil, båt og andre dyre gjenstander. Det norske lovverket gir liten beskyttelse mot slike utslag av sykdommen, men det er rettspraksis som gir pasienten noe bedre rettigheter i opprydningen av slike perioder.

Innhold

[skjul]

Inndelinger [rediger]

Bipolar I [rediger]

Mani og depresjon

Bipolar lidelse type I er kjennetegnet ved en veksling mellom perioder med depresjoner og perioder med ukritisk oppstemthet og hyperaktivitet (mani). En eldre betegnelse for denne tilstanden er manisk-depressiv sinnslidelse eller sykdom. Ved de mest uttalte formene for bipolar lidelse type I kan depresjonene få karakter av vrangforestillinger om for eksempel utilgivelige synder eller dødelig sykdom (psykose). I slike faser kan risikoen for selvmord være stor. På samme måte kan maniske episoder bli så uttalte at personen fullstendig mister enhver vurderingsevne med tap av kontakt med virkeligheten (realitetsbrist).

Blandingstilstand kalles episoder hvor personen samtidig både har symptomer og tegn på dyp depresjon og mani.

Bipolar II [rediger]

Depresjon og hypomani

Ved bipolar lidelse type II veksler depresjoner med såkalte hypomane episoder, en mindre alvorlig form for hevet stemningsleie som ikke fører til dårlig fungering og som ofte ikke oppleves som et problem av pasienten selv. Diagnosen kan derfor være vanskelig å stille. Ved bipolar lidelse type 2 har pasientene aldri hatt en fullt ut manisk episode.

Andre former [rediger]

Kun bipolar I og II er offisielle diagnoser for bipolar lidelse i WHOs diagnosesystem ICD-10, og i det amerikanske psykiatriske klassifikasjonssystemet DSM-IV-R. Noen eksperter mener at det vil være meningsfylt å operere med flere kategorier, deriblant bipolar lidelse type 3a (Gjentatt depresjon og bipolar lidelse hos førstegradsslektning), 3b (Anamnese/(sykehistorie) med både depressiv episode og mani/hypomani (kun) utløst av medikamenter), og bipolar lidelse type 4 (vedvarende hypoman væremåte inntil personen utvikler en depresjon fra 45-50 års alder). Det ventes at det vil bli endringer både i de internasjonale diagnosekriteriene ICD-11 og de amerikanske (DSM-V)som forventes å foreligge i 2012.

Bipolart spektrum lidelser brukes om psykiske lidelser som i sitt forløp ligner på de bipolare lidelsene type I og II og hvor man antar at det ligger mye av de samme årsakene til grunn. Eksempler er cyklotymi hvor personen vedvarende svinger mellom lette depressive og hypomane perioder. Visse former for gjentatte tilbakevendende depresjoner er kjennetegnet ved at det også forekommer episoder med hypomani av en til tre dagers varighet (fire dagers varighet er formelt krav til hypomanidiagnose i DSM-IV og ICD-10) og oppfattes derfor som en lidelse innenfor det bipolare spektrum.

Begrepet “rapid cycling” (raske svigninger) brukes hvis en person har minst fire depresjoner eller manier i løpet av ett år.

Forekomst [rediger]

Bipolar lidelse debuterer gjerne i ungdoms- eller tidlig voksenalder, men kan også forekomme hos barn. Internasjonalt regner man med at anslagsvis 0.6-1.2% av den voksne befolkningen til enhver tid vil lide av en bipolar lidelse type I (den klassiske manisk-depressive formen). Da lidelsen er kronisk er det liten forskjell mellom 6-måneders, 1 års- og livstidsforekomst i befolkningen. I en norsk undersøkelse fra 2001 (ved Einar Kringlen og medarbeidere) ble livstidsforekomsten anslått til 1,6%. Man antar at det tilkommer 400-1200 nye tilfeller av bipolar lidelse type I i Norge per år.

Forekomst av bipolar lidelse type II er usikkert da de store epidemiologiske undersøkelsene (befolkningsundersøkelser) ikke har anvendt metoder som har gjort det mulig å påvise hypomane episoder med rimelig presisjon. En langtidsoppfølging av en gruppe mennesker i Zürich i Sveits fra ung alder (under ledelse av den sveitsiske psykiater Jules Angst) har anslått livstidsforekomst av bipolar lidelse type II til 2-4%. Det er imidlertid ingen allmen enighet om hvilke kriterier man skal anvende for diagnostisering av hypomane episoder. Det er derimot bred enighet innen forsknings- og fagmiljøer om at forekomst av bipolare lidelse type II er høyere enn for bipolar lidelse type I. Endel pasienter som man antok kun hadde tilbakevendende depressiv lidelse (også kalt uni-polare depresjoner) har ved fornyet gjennomgang vist seg å ha hatt uoppdagede hypomane episoder (bipolar lidelse type II).

Bipolare lidelser synes å forekomme like hyppig blant menn og kvinner.

Årsaker og risikofaktorer [rediger]

Årsaker til bipolar lidelse er ufullstendig kjent, men mye tyder på at genetiske forhold spiller en stor rolle. Dersom den ene tvillingen i et enegget tvillingpar utvikler bipolar lidelse, er risikoen for den at andre tvillingen også vil utvikle bipolar sykdom 40 -70 prosent. I en familie vil både barn og søsken av en pasient ha økt livstidsrisiko for bipolar sykdom. Nyere forskning tyder på at bipolar lidelse kan ha sammenheng med en defekt i hjernen, og at bipolar lidelse dermed har en organisk årsak.

Mani er en viktig differensialdiagnose for ADHD. Den viktigste forskjellen mellom ADHD og bipolar mani er at mani kommer og går, mens ved ADHD er hyperaktiviteten stabil. I noen tilfeller er begge lidelser til stede. Enkelte studier kan tyde på at personer med ADHD har en noe større risiko for å få bipolar lidelse enn personer uten ADHD (ref kommer).

Prognose [rediger]

Mennesker med bipolar lidelse har en livslang sårbarhet for nye maniske, depressive eller blandede episoder. I aldersgruppen 15 til 44 år er sykdommen en av de viktigste årsaker til nedsatt funksjon. Sykdommen gir ofte funksjonstap også mellom episoder av mani/depresjon. I en studie som gikk over fire år viste det seg at bare 36 prosent av alle pasientene fungerte like godt som før de første gang ble syke. To av ti fikk en ny manisk, og to av ti en ny depressiv episode, innen to år etter at de ble friske fra den første episoden. En grundig oversikt over studier om samme tema viste at én av femti pasienter med diagnosen bipolar lidelse tar sitt eget liv, noe som er femten ganger høyere enn i befokningen forøvrig. Å føre en statistikk over hvor mange som egentlig dør av selvmord blant bipolare kan være vanskelig da trolig en andel av dem som begår selvmord uten å være diagnostisert med noen psykisk lidelse eller er diagnostisert med angst eller depresjon kan ha gått med en uoppdaget bipolar lidelse. Ulike tall har blitt presentert på bakgrunn av dette, American Psychiatric Association (APA) har foreslått så høye tall som at opptil 25 % av alle mennesker med en bipolar lidelse vil dø av selvmord.

Behandling [rediger]

Behandling av maniske episoder [rediger]

De fleste kunnskapsoppsummeringer og behandlingsveiledere konkluderer med at ved akutte maniske episoder er nevroleptika mest effektive. Høye doser av antiepileptikumet valproat (Orfiril (R)) kan være et alternativ, men dette brukes mest hos pasienter innlagt i vanlige sykehus. Litium har også effekt, men effekten kommer normalt mer gradvis. Hvis det er stor uro brukes derfor idag nesten alltid et nevroleptikum, eventuelt gitt i form av injeksjon i muskulatur (i.m., “sprøyte”). Det er ikke full enighet om hvilket nevroleptikum som bør velges først. Mest forskningsdata er det for olanzapin (Zyprexa(R, Olanzapin(R)), men også andre nevroleptika kan brukes. Hva gjelder andre antiepileptika enn valproat, som f.eks. karbamazepin (Karbamazepin (R); Tegretol (R); Trimonil (R) ) kan disse også brukes. Men de har – med visse unntak – som regel noe dårligere akutt effekt enn nevroleptika og brukes derfor sjeldnere i daglig virksomhet. Klonazepam (Rivotril (R)) brukes lite og har svak effekt som eneste middel ved behandling av maniske episoder.

Behandling av depressive episoder [rediger]

Ved dype depresjoner med stor selvmordsfare og eventuelt spisevegring er elektrostimulering (Electro convulsive treatment – ECT) mest effektiv. Det er også holdepunkter for at quetiapin (Seroquel(R) har effekt som monoterapi ved akutte depresjoner. Den nevrokjemiske effekten av quetiapin minner om den man ser ved mianserin (Tolvon (R)) og mirtazapin (Remeron (R)) som har vært brukt i Norge med god effekt. Men det foreligger bare forskningsdata for quetiapin. – Litium og lamotrigin (Lamictal (R)) har også en viss akutt antidepressiv effekt, om enn sannsynligvis noe svakere enn for quetiapin de første 6- 8 ukene. Om dette skyldes at de faktisk er svakere antidepressive legemidler i seg selv, eller at det som regel tar tid før man kommer opp i tilstrekkelig høy dose med disse legemidler (tar ofte 6-8 uker i seg selv) sammenlignet med f.eks. quetiapin er uavklart.

Andre antidepressive legemidler brukes også i behandling av akutte depresjoner ved bipolar lidelse som f.eks. escitalopram (Cipralex (R)); fluoxetin (Fontex (R)); paroxetin (Seroxat (R)) eller sertralin (Zoloft (R), men dette er omstridt blant eksperter. Engelske behandlingsretningslinjer fra 2009 anbefaler dette ved akutte depresjoner ved bipolar lidelse hvilket er i tråd med norsk praksis. Amerikanske retningslinjer anbefaler det imidlertid ikke. Hvis antidepressiva brukes er det enighet om at ved bipolar I lidelse må det gis sammen med et stemningsstabiliserende legemiddel for å hindre omslag i manisk episode.

Ved akutte depresjoner ved bipolar II lidelse er det igjen forskjeller i oppfatning mellom den europeiske og amerikanske behandlingstradisjon. I Europa vil man som regel kunne finne det forsvarlig å bruke antidepressive legemidler alene ved slike depresjoner, mens man i USA tenderer til å behandle disse mer likt bipolar lidelse type I. Årsaken til disse ulike oppfatninger skyldes dels ulik forskningstradisjon og klinisk erfaring, men nok også ulikheter i vurderingen av hvilke typen “bevis” man aksepterer når det gjelder grunnlag for å velge behandling.

Ved kroniske depresjoner som ikke responderer på noen form for behandling, og hvor gjentatt ECT ikke gir annet en svært kortvarig og forbigående effekt, utprøves det nå nye behandlingsmetoder. Vedvarende elektrisk stimulering (ved pace-maker under huden) av venstre nervus vagus (vagusstimulering; engelsk: VNS=Vagus Nerve Stimulation) har vært forsøkt. Man har også forsøkt implantering av elektroder direkte i visse hjerneavsnitt (Dyp hjernestimulering; engelsk: Deep Brain Stimulation – DBS) med hell hos noen, men ikke alle pasienter. Disse behandlingsformene er imidlertid eksperimentelle(under utprøving på spesielt utvalgte pasienter som ikke har reagert på annen godkjent behandling og som er svært lidende).

Forebygging av tilbakefall [rediger]

Litium regnes som hovedvalg ved forebyggelse av bipolar lidelse type I. Effekten er kanskje noe svakere overfor depresjon enn overfor mani. Hvis det har vært mange og hyppige svigninger av manisk type, kan valproat (Orfiril (R))brukes, i Norge oftest som tillegg til litium, men av og til også som eneste behandling. Lamotrigin (Lamictal (R)) har en svak anti-manisk effekt og brukes derfor kun som tillegg i forebyggende behandling av bipolar I lidelse hvor gjentatte depresjoner er hovedproblemet. Hvis det særlig er manier som er hovedproblemet hender det også at man bruker nevroleptika fast som forebyggende medikasjon. Problemet med et slikt valg er imidlertid at slike legemidler brukt over tid kan ha uheldige påvirkninger av stoffskifte og hormoner. Fortløpende medisinsk kontroll er derfor viktig hvis dette velges (fettstoffer i blodet; sukkerinnhold).

Ved bipolar lidelse type II er gjentatte depresjoner hovedproblemet. Både lamotrigin (Lamictal (R)) og litium (Lithionitt duretter (R)) kan brukes, men da lamotrigin ofte gir mindre bivirkninger enn litium – og trenger mindre rigid blodprøvekontroll – velges idag ofte lamotrigin som førstehånds forebyggende legemiddel fremfor litium. Hos noen er kombinasjonen nødvendig. I Norge er det dessuten ikke uvanlig å bruke antidepressive legemidler som forebyggende behandling mot nye depressive episoder ved bipolar lidelse type II. Som for behandling av akutte depresjoner er det også på dette området uenighet mellom amerikanske og europeiske fagmiljøer.

Også andre legemidler enn de som er anført her kan brukes fra tid til annen.

Ikke-medikamentelle behandlingsformer er også nyttige for å hindre tilbakefall. Systematisk opplæring i hva bipolar lidelse er, hvilken undergruppe man selv lider av og hvordan denne arter seg, og kan behandles, er svært nyttig. Det gir større muligheter for å oppdage eventuelle tilbakefall tidlig og dermed iverksette tilleggsbehandling som kan motvirke at man blir alvorlig syk (ofte kalt: psykoedukativ behandling). Det er også holdpeunkter for at individuell systematisk samtalebehandling, f.eks. kognitiv psykoterapi, kan være nyttig å bidra til redusert sjanse for tilbakefall.

Livsstil er uansett viktig. Ved bipolar lidelse foreligger det en forstyrrelse i kroppens regulering av biologiske rytmer. Alle forstyrrelser i søvn-våkenhetsrytmen er derfor uheldig. Pasienter med bipolare lidelser, spesielt type I og kraftige former for type II, bør derfor føre et mest mulig regelmessig liv. Man bør unng skiftarbeid og stadige endringer i søvnmengde. Man bør også unngå for mye kaffe og andre stimulantia som kan utløse nye sykdomsperioder.

Øvrige kommentarer til behandling [rediger]

Litium har et såkalt smalt terapeutisk vindu, det vil si at det er liten forskjell mellom det nivået av serumkonsentrasjon som er nødvendig for å gi effekt, og det nivået som gir bivirkninger. Derfor må pasienter som bruker Litium regelmessig få tatt blodprøve for bestemmelse av litiumkonsentrasjonen i serum og for å kontrollere at det ikke oppstår uheldige stoffskiftebivirkninger (lavt stoffskifte) som kan forveksles med ny depressiv episode.